Av Ole Kristian Strøm, journalist i VG

Alle idretter trenger de store stjernene for å gjøre seg interessante.

Sånn sett er det perfekt for langrennssporten hvis Marit Bjørgen skulle ta fem-seks VM-gull i Holmenkollen, foran et entustiastisk hjemmepublikum som kan gi fine TV-bilder for dem i verden som får noe av verdensmesterskapet på ski nordiske grener inn i sine stuer. Hun er på god vei – seieren på 15 kilometeren i dag viser at Rognes-jenta er best i verden akkurat nå.

Vi ser at store idretter sliter når de mangler de store navnene. For friidretten er det for eksempel gull verdt at de har en Usain Bolt. Og tennissporten sliter når det ikke er en skikkelig rivalisering, som mellom Roger Federer og Rafael Nadal. Interessen for alpinsporten er heller ikke all verden når det ikke er en stor ener som fremstår.

Men dette er større idretter som har en stor utbredelse. For langrennssporten er det annerledes. Interessen kan bli enda mindre hvis det blir bare nordmenn og svensker som tar gullene i Holmenkollen. For denne idretten bør helst land som Italia, Tyskland, Russland, Finland og andre også ha gode løpere som kjemper om mesterskapstitlene.  Aller helst skulle det være løpere også utenfor vårt kontinent som sloss i toppen. Hvis vi utelukkende tenker globalisering av langrennssporten.

Marit Bjørgen kan uansett bare vinne og vinne. Og bli en superstjerne i de landene som bryr seg aller mest om vår kjære skisport. Så får utbredelsen av langrennssporten bli et tema etter dette mesterskapet…

Hva mener du? Er den fordel eller ulempe for langrennssporten at en utøver kan komme til å ta alle gullmedaljene for kvinner?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende