bjorgenAv Camilla Vesteng

Når jeg ser Marit Bjørgen jublende i gulljakke på toppen av pallen foran 40 000 mennesker på Universitetsplassen i Oslo sentrum, så er det en tanke som slår meg: Hvordan er det stå der oppe? Høre nasjonalsangen? Se alle menneskene som har kommet for å se nettopp deg? Høre tusenvis av stemmer taktfast rope navnet ditt?

Det må være en ellevill opplevelse.

Hva hadde du gjort om du sto på toppen? Hva hadde du tenkt?

Jeg klarer ikke helt å konkludere hvordan jeg hadde reagert. Det kan jo ha noe med at den situasjonen aldri har vært særlig sannsynlig. Og antageligvis så er det ikke så veldig sannsynlig at du havner i den situasjonen at du skal motta hyllesten fra 40 000 nordmenn heller. Men alle kan jo bruke fantasien litt. Hvordan er det å stå på toppen?

Jeg tror jeg har to alternativer; enten hadde jeg begynt å hylgrine eller så hadde jeg brutt sammen i tidenes latteranfall. Fordi det må jo være en helt ubegripelig store og mektig opplevelse, på grensen til uvirkelig (selv når den er virkelig). Både Bjørgen og Petter Northug har sagt at det er en vanvittig rå opplevelse. Therese Johaug (bronse 15 km) sa etter å ha stått på pallen, ved siden av Bjørgen, at hun ikke ville forlate podiet. Jeg har ikke tatt tiden, men de seks beste i hver øvelse er vel ute på VM-scenen i sånn cirka fem minutter.

Jeg er enig med Johaug, hadde jeg først stått der ute; hørt brølet, kjent bruset og sett folkehavet, så skulle det blitt rimelig vanskelig å få meg til å forlate den scenen.

I kveld skal Bjørgen opp på toppen av pallen foran folkehavet igjen. Selvfølgelig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende