FOTBALLDRØMMEN: På fotballslettene i Accra drømmes det om Norge og Europa. Foto: Anders K. Christiansen, VG Nett

FOTBALLDRØMMEN: På fotballslettene i Accra drømmes det om Norge og Europa. Foto: Anders K. Christiansen, VG Nett

Noen vil kanskje hevde at det er åpne dører som slås opp når vi viser hvor få afrikanske prøvespillere som lykkes i Norge.

Likevel oppleves det som vesentlig å få konkrete tall på bordet. For i norsk fotball er det mange som mener mye. Ofte uten kvantitative data for hånden. Det får de i dag.

Når jeg har pratet med ulike personer i norske klubber de siste ukene, er gjennomgangsmelodien at prøvespill er en billig investering. For mange er den bortimot gratis, samtidig som potensialet er enormt.

Dersom vedkommende slår til og får en karriere i Norge, kan han selges til særdeles hyggelig sum i løpet av noen år. Slik er tankegangen. Så enkel. Så selvsagt.

Derfor er det interessant å gjøre seg følgende tanke:

  • Er det et etisk problem å svare «ja» når en ukjent agent byr fram en 18-åring fra Nigeria på prøvespill på epost – uten å ha en anelse om agenten hauser opp spilleren eller ikke?
  • Er det greit å bygge forventninger hos en tenåring og hele familien hans i en del av verden der alt handler om å komme seg ut av fattigdom?
  • Er det greit å ta tenåringen ut av oppvekstmiljøet sitt i Afrika og frakte ham til Bodø, Tromsø, Bergen eller Drammen for å se ham på to feriepregede treningsøkter – uten at man i realiteten vet hvem som kommer?
  • Og: Er det greit å alltid gjemme seg bak argumentet om at spilleren uansett har det verre der han kommer fra?


Jeg er ikke sikker. Men jeg vet at meningene har vært delte blant de jeg har pratet med. Og jeg vet at nøden er stor der spillerne hentes.

Det så undertegnede og kollega Eirik Borud da vi selv reiste til Ghana for tre uker siden.

Jeg har vært i land som Zambia, Malawi og Tanzania tidligere. Men aldri har fattigdommen vært så synlig som i utkanten av Accra. Og det til tross for nøden er langt større i andre deler av Afrika. Ghana sies sågar å være «Vest-Afrika light» av kjennere.

Det er sikkert sant. Men det gjør likevel inntrykk å se små, skjelvende barneføtter stikke ut av et pledd på en asfaltøy på motorveien utenfor flyplassen. Og det gjør inntrykk å se 15 år gamle ungdommer, barn om du vil, spille fotball – med fremtiden som innsats – på en rød grusslette utenfor Accra.

De tråkker til på hver eneste trening. Dels fordi fotball er gøy. Men mest fordi det er den eneste reelle veien ut av fattigdommen de har blitt født inn i. Hvileskjær er tabu.

Veien fra rikdom til fattigdom kan være kort her i verden. Det er fint mulig å kaste det meste på sjøen.

Veien fra fattigdom til rikdom er mye lenger.

PS! VG Nett kommer med flere saker om afrikanske prøvespillere i Norge de kommende dagene.

@VGNettAnders

Tips oss hvis dette innlegget er upassende