brenne-bylineAv Øyvind Brenne i Daegu (bildet).
Det er ikke bare geografisk Sør-Korea er langt fra Norge. Som journalist for VG Nett i friidretts-VM er jeg i ferd med å lære meg nye former for kommunikasjon.

Særdeles få i for øvrig meget gjestfrie Daegu kan nemlig engelsk. Og det er ikke som i Italia eller Spania, hvor drosjesjåfører gjerne forstår noen prosent av det du sier. Her er engelsk bokstavlig talt et fremmedspråk. Ifølge en koreansk journalist jeg snakket med i går, var han en del av de kun fem prosentene av sørkoreanerne som snakker engelsk, mens ytterligere ti prosent kan forstå litt.

Det norske friidrettslandslaget har lagt sine pressetreff ved siden av deltakerlandsbyen, en 20 minutters kjøretur fra sentrum og ti minutter fra stadion. Før avreise hadde jeg fått skriftlig veiforklaring av landslagets medierådgiver Halvor Lea, men etter fem minutter på koreansk jord skjønte jeg at europeiske bokstaver på et ark ikke er gangbare her. Med en halvtime fra landing etter over 20 timers reise til første norske pressemøte, var imidlertid gode råd dyre. I desperasjon på å ha tilgjengelige cash ble maksbeløpet én million won tatt ut av minibanken strengt tatt uten å vite for mye om kursen.

Tommel opp og ned, peking hit og dit og forsøksvis uttale ting med koreansk schwung til nærmeste taxisjåfør førte ikke akkurat til Rom – og ei heller til deltakerlandsbyen. Til slutt klarte jeg imidlertid å få satt bilen i retning friidrettsstadion i håp om at jeg ville se et skilt på veien, eller i verste fall finne noen å spørre der.

MobilforklaringIntensiv mobilaktivitet i baksetet for å finne koreanske adresser til Café Pretzel eller Sarbi Center ga null uttellinger – trolig fordi stedene jeg var tipset om på forhånd er satt opp kun til VM. Men nød lærer som kjent naken kvinne å spinne. Google Translate ble tastet inn på telefonen så Telenors kassaapparat sikkert glødet, og teksten ”jeg vil dra dit utøverne bor” oversatt fra engelsk til koreansk gjorde alt så mye enklere.

Siden har GPS-lagring av punkter og medbragt lapp på koreansk vært et must på hver eneste kjøretur. Utenom én, da. Etter den finske pressekonferansen i går sikret jeg meg en lapp med adresse til en pizzarestaurant, og ble kjørt dit. Siden jeg var eneste gjest, ble jeg sittende der å skrive i en times tid. Da jeg skulle betale, så nærmest krevde innehaveren – som var den eneste på jobb – at han skulle kjøre meg til stadion i sin private bil.

Jeg takket ja, og mannen i BMW-en kjørte meg helt frem. Vel fremme prøvde jeg å gi ham 10.000 won (ca. 50 kroner), men da hoppet han nesten ut av bilen. Også forsøk på å takke for turen med mindre beløp ble ivrig avslått, og til slutt måtte jeg gi meg.

Senere har jeg prøvd å spise på tradisjonell koreansk restaurant, hvor det tydeligvis var meget unormalt å komme alene. Først etter å ha ha overbevist om at jeg aksepterte å spise for to, kunne jeg ta av meg skoene og sette meg på gulvet (ukomfortabel skikk for folk på nesten to meter) og håpe på det beste med bestillingen. Men det er jo noe av det herlige med å besøke andre land!

Har du noen reiseråd eller opplevelser når man er lost in translation?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende